Det er en lagkonkurranse.

Du ser mål, langt der fremme. Det er langt. Men du vet du kan sette den. Det er ikke som å lete etter en nål i en høystakk, det er lettere, men skremmende. Mer skremmende. Det er mange mennesker. Flere tusen. Du er siste mann, det er du som avgjør.

Du tar sats. Du skal langt. Skyver fra. Spenner beina. Skal treffe, skal sette den i mål. Du får fart, god fart, du sklir av gårde. Avstanden er stor, og målet er lite. Det blir kortere frem. Du tar sats igjen. Strekker ut bena. Skyver fra. Du treffer, og flyr. Det er ikke lenge igjen før resultatet er avgjort. Få sekunder, føles lange. Vinden suser i ørene. Alle ser på. Nysgjerrige, spente.

Så satt den. Akkurat der den skulle. Akkurat der målet sto. Målet. Rekorden. Så treffer du bakken. På 140 meter. Akkurat på streken. Du vant. Laget vant. Landet vant. Menneskene jubler, alle sammen. Alle nordmennene. Hoppet var langt, langt nok. Langt nok til å vinne. Vinne lagkonkurransen i skihopp.

bloglovin

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: